Cerca nel blog

martedì 9 giugno 2009

Ambjenti dhe zhvillimi si nje mundesi e madhe

“Sot eshte bere nje nevoje e pashmangeshme te luftosh ne mbrojtje te mjedisit. Kjo eshte sfida me e madhe ambjentaliste qe duhet te perballojme” Amartya Sen( premio Nobel ne ekonomi).
Ne kete beteje une besoj se jane te pakta dyshimet se ambjenti dhe zhvillimi jane dy ane te te njejtes medalje. Eksperienza na ka mesuar se kur keto dy aspekte ne menyre ideologjike i kundervihen njera tjetres, demet jane te pallogariteshme. Nje ambjentalizem, i cili beson se tutela e ambjentit kalon permes nje mbrojtjeje apriori te ekzistueses ngadaleson rrezikshem investimet ne infrastrukture. Ky model zhvillimi penalizon ndermarrjet, duke rritur kostot e trasportit, duke qene nje nga shkaqet qe i ben prodhimet tona ne kete menyre pak te konkurrueshme. Nderkohe qe edhe modeli tjeter ai i zhvillimit intensive, i cili shperfill efektet demtuese ne ambjent eshte njesoj i demshem.. Ne kete rast mjafton ti referohemi rastit te dhenies se licensave per fabrika cimentoje ne Veriun e vendit, te cilin Ministri i mjedisit e cileson si zhvillim dhe mos dhenien e tyre ne periudhen 2001-2005 te cilin e konsideron si moszhvillim. Sipas konceptit, qe prezantova me siper ky fenomen nuk duhet pare bardh e zi.
Pajtimi i ketyre dy aspekteve gjen meshirimin e tij ne konceptin e zhvillimit te qendrueshem. Koncepti i zhvillimit te qendrueshem si per nderthurjen e tij multidisiplinare, ashtu edhe per kompleksitetin e definicionit dhe realizimit te tij, perfaqeson nje sfide te rendesishme per shoqerine tone. Piketakimi i ketyre dy koncepteve tenton te nxjerre ne drite ne kontekstin e te ashtuquajtures “shkence e qendrueshmerise”(Sustainability Science) se si shkenca e qendrueshmerise dialogon me teresine e aktoreve, publike dhe private, per pershtatjen dhe perkthimin e qendrueshmerise ne politika, inisiativa dhe projekte. Kjo shkence e re synon integrimin e aspekteve ambjentale, ekonomike, sociale, kulturore dhe istitucionale, duke kerkuar te thelloj refleksionet mbi rolin qe disiplina te ndryshme luajne ne percaktimin e modelit te zhvillimit inovativ, pervecse te promovojne nje veprim sinergjik midis botes akademike, institucioneve publike, shkolles dhe ndermarrjeve, per te dhene ne kete menyre nje konkretizim dhe shperndarje te pershtateshme te ketij modeli.
Une besoj se ne se ne levizim duke patur si objektiv te miren e pergjitheshme edhe risqet zvogelohet. Kjo rruge eshte jo vetem nje nevoje, por edhe nje mundesi me e madhe. Ne shume vende ecet ne kete drejtim, pasi eshte edhe nje mundesi e madhe per te rilancuar ekonomine, e cila investon mbi inovacionin teknologjik dhe kerkimin shkencor.Kjo na ben te kuptojme se sa kane ndryshuar gjerat dhe se sa elementi ambjentalist eshte bere i rendesishem.
Ne zemer te zgjedhjes se politikes ekonomike duhet te jete njohja e faktit qe emisioni i gas seres perfaqeson nje falimentim te tregut. Duhet te konsiderojme faktin se kur emetojme gas sera demtojme edhe perspektiven e te tjereve dhe ne mungese te politikave te pershtateshme korrektuese, jemi te detyruar te marim persiper kostot. Tregu ne kete rast ka falimentuar ne sensin qe instrumenti kryesor i kordinimit te tregut cmimi, ne kete rast na ofron nje indikacion te gabuar. Me fjale te tjera cmimi i naftes, hekurit apo te vet energjise te prodhuar ne vendin tone me energji “te papaster”, nuk korspondojne me kostot reale, qe shoqeria do te duhet te suportoje per te prodhuar dhe konsumuar keto mallra. Ne kete rast ne gjuhen ekonomike thuhet qe kostot sociale te prodhimit dhe te konsumit jane me te larta se kostot private, keshtu qe ne mungese te nje nderhyrjeje korrektuese, tregu perfundon duke kryer deme, duke prodhuar ineficence dhe humbje.
Falimentimi i tregut mund te marre forma te ndryshme dhe politikat ekonomike sherbejne ne te shumten e rasteve pikerisht per te korrigjuar efektet e tij. Format kryesore te ketij falimentimi jane pamundesia per te patur akses ne nje informacion te plote, abuzimet me pushtetin kontraktual dhe “esternalitetet”. Flitet per “esternalitete”, kur veprimet e dikujt mundet te demtojne direkt te tjeret, sic ndodh per shembull kur shkarkojme substanca toksike ne nje lume, kur derdhet substance kimike ne liqen, rasti i liqenit artificial, apo ne det, rasti i derdhjes se naftes ne plazhin e Sodes, kur ndertohetn ndertesa qe te mbijne si ciban ne sy apo kur pihet duhan ne nje restorant. Ne rastin e vendit tone kontratat ne kete sektor, si ato te Tec apo Petroliferes Vlore, Centraleve me ere ne Karaburun, apo TECi me qymyr ne Porto Romano, jo vetem qe nuk jane bere ne kushtet e trasparences, por nuk kane konsideruar “esternalitetet”, si dhe nuk respektojne tendencen boterore te zhvillimit energjetik dhe orientimeve te saj .
Perballe nje falimentimi te tregut pergjigjia e duhur nuk eshte ajo e abandonimit te mekanizmit te kerkeses dhe ofertes, por reagimi direkt per te “riparuar”, situaten duke e korrektuar ate me leven fiskale, nepermjet kontrollit te cmimeve apo nderhyrjeve legjislative, per te mos degjuar perseri pas 10 vitesh justifikime se nuk kishim hapesire apo kompetence ligjore per t’i mbyllur etj. Duke reaguar ne menyre te tille ndaj ndryshimeve klimatike dhe duke adaptuar politika komplementare ne temen e teknologjise dhe te ekonomise se gjelber, mund te arrihet nje rritje ekonomike te panderprere e afte te reduktoje varferine. Ne te kundert ne se pranojme qe falimenti i tregut te behet permanent do te kemi deme ne ambjent apo nderprerje te procesit te rritjes, te destinuar te shperthej ne fenomene te tilla si migracion apo konflikte.
Emetimet jane qartesisht nje “esternalitet” dhe perfaqesojne keshtu nje faliment te tregut. Impakti i tyre vleresohet nga shkalla e ndotjes e diferencuar kjo sipas kater karakteristikave themelore: jane te nje periudhe afatgjate; jane globale; prezantojne nje pasiguri te madhe; manifestohen potencialisht ne shkalle te gjere. Asnje parameter i tille nuk eshte bere i ditur per veprat energjetike me kapacitet te konsiderueshem qe synohen te ndertohen ne vendin tone. Emisioni i gas seres perfaqeson falimentimin me te madh te tregut, asnjehere te verifikuar me pare.
Ne qender te analizes ekonomike duhet vendosur etika e vlerave per bashkepunimin kombetar, per te ndergjegjesuar per riskun, e afte te llogaris shumen e margjinalizimit. Nje treg etikisht i qendrueshem eshte ai qe eshte ne gjendje te vleresoj ate qe eshte duke investuar. Eshte detyre e shtetit te kontrolloj dhe evitoj shmangiet e rrezikeshme nga rregulli. Analizat e fundit mbi efektet ambjentale nuk marrin ne konsideracion keto aspekte ose e bejne ate ne nje menyre te paplote dhe sipaerfaqesore.
Per te filluar te levizesh pergjate nje rruge te zhvillimit te qendrueshem nevojitet nje plan ne terma afategjate, i cili na mungon ne kete rast. Shume nga investimet me te demshme, ne fakt , kane nje cikel jete ne dhjetevjecare te ndryshem, si centralet elektrike apo ndertesat e madha.
Duke aresyetuar mbi politikat energjetike dhe ambjentale , vecanerisht kur flitet per kohen, duhet te konsiderohet fakti, qe ne keto raste ka nje efekt te moskthimit te nje rendesie kruciale si shumatoria jetegjate e investimeve: rezultati eshte qe vendimet , plani i sistemit te nxitesave te vendosur ne muaj dhe vite jane te destinuar te kondicionojne thellesisht te ardhmen e mjedisit.
Shume shpesh ekonomistet i shmangin keto tip konsideratash me preteksin se behet fjale per tema, qe nuk kane lidhje ose mbeshtesin tezen, qe zgjedhjet etike eklipsohen nga prurjet apo rezultatet e tregut. Ne fakt keto pozicionime jane te gabuara. Eshte Sen ai qe parimin e vlerave etike te shoqerise e ka trasformuar ne parameter ekonomik. Analizat e ekonomisteve nuk inspirohen vetem nga politikat ekonomike, por edhe nga proceset politike dhe vleresimet morale, nderkaq ato mund te ndihmojne per t’i dhene forme diskutimit. P.sh mund te qartesojme efektin qe paradigma te ndryshme vlerash kane mbi vendimet politike dhe te vendosin ne drite kunderveniet eventuale. Orientimet e tregut, edhe pse mund te furnizojne disa indikazione me te kufizuara vlerash, nuk mundet kurre te percaktojne cilat vlera mund te udheheqin vendime te nje rendesie te tille, te nje pergjegjesie kolektive dhe zgjatjeje kohore.
Karakteristika e dyte e “eksternaliteteve” eshte natyra e saj globale. Gazi sere prodhon te njejtat efekte mbi ngrohjen globale, pavaresisht nga fakti se jane emetuar ne Londer apo e Durres, uraganet dhe furtunat godasin me te njejten force New Orleans ose Mumbai, permbytjet permbysin njesoj Angline dhe Mozambikun, thatesira eshte e njejte ne Australi apo Darfur, niveli i detit ngrihet njesoj ne Florida apo Bangladesh. Edhe ne kete pike ne jemi pak te ndjeshem.
Vendet e pasura kane pergjegjesine me te madhe per gjendjen aktuale. U takon pikerisht atyre qe te marrin insiativen dhe te demostrojne pergjegjeshmerine e duhur perndryshe aksioni global eshte i destinuar te falimentoj. Ato shpesh e trasferojne riskun ne vendet ne zhvillim, rrezik potencial ky edhe per vendin tone. Por kriza qe po kalojme ka demostruar se vendet me probleme me te medha ambjentale jane ato me shkalle me te ulet progresi. Ne se nuk reagohet cmimi qe do te paguajme do te jete shume i larte. “per te gjithe do te jete nje lajthitje te injorosh nje mesazh kaq te forte” thote Amantya Sen.
Modeli tradicional i rritjes ne bote eshte nderprere. Per ne eshte urgjente te perqafojme modelin e ri, bazuar mbi nje perdorim te ulet te lendeve djegese tradizionale. Te injorosh kete ceshtje do te thote jo vetem te denosh vendin me nje te ardhme ndotese, por edhe me nje rruge te moszhvillimit dhe te dekadences ekonomike.
Bota po lancion aksione konkrete. Ne G20 jane bere zgjedhje te forta ne fushen financiare dhe plani Obama i investimeve publike ne fushen ambientale eshte shume premtues Sipas nje sondazhi te kryer nga BBC ne 21 vende europiane, 9 ne 10 persona mbeshtesin faktin se investimet mbi klimen jane te nevojeshme. Vendet ne te cilat ka nje theksim te faktit se duhen marre masa drastike jane Spanja, Italia dhe Franca. Tek ne nuk eshte zhvilluar ndonje sondazh i tille, perkundrazi qytetari mbahet ne terr, spekulohet me krizen energjetike, vihet perballe faktit te kryer etj. Kjo situate duhet te ndryshoje rrenjesisht.
.”Rruga per te bllokuar fenomenet shkaterruese eshte kjo, por lipset te reagohet me shpejtesi, koha ka skaduar’ thote lord Nocholas Stern, ish shef i ekonomise ne Banken Boterore, i cili ne 2006 kishte frikesuar tregun duke publikuar nje raport me 700 faqe ne te cilin spjegon se ne se nuk do te bejme asgje per te rikuperuar emisionin gas sera, demet klimatike do te arrijne ne nje te pesten e GDP boterore, ekuivalente kjo shume me ate te dyluftrave boterore te marra se bashku.
Stern gjithashtu mbeshtet teorine qe nuk ka me kohe per te humbur. Ai tre vjet mbas ketij raporti thekson: “ne dy trevjet situate eshte perkeqesuar dhe eshte e nevojeshme te rritet cmimi qe eshte vendosur ne raportin qe mban emrin e Stern. Atehere eshte folur per 1% te GDP, por shkaterrimi klimatik avancon me shpejtesi. Sot rendi i madhesise se shifrave qe duhet te impenjohen i afrohet 2% te GDP, shume e barabarte me 1000 miliard dollar” Ky eshte nje investim domethenes, sepse situata aktuale eshte ajo qe ve ne loje jeten.
Ajo qe rrezikon planeti eshte rritja prej 5 grade, ndoshta edhe me shume e temperatures. Per te kuptuar me mire cdo te thote kjo mjafton te mendojme se me 5 grade me pak, gjate eres se fundit glaciale nje pjese e mire e Europes veriore dhe e Amerikes se veriut ishin te mbuluara nga nje shtrese akulli me trashesi qindra metra. Ndersa me 5 grade me shume ne Eocene, 30=50 milion vjete me pare, ne Polin e veriut ishin prezente aligatoret. Ne mungese te veprimeve korrektuese propabiliteti qe te arrihet ne nje shtese temperature prej 5 gradesh eshte 50%. Duke adaptuar planin per shpetimin e planentit, mundesite e nje katastrofe klimatike reduktohen ne 3%.
Nga ato qe prezantojne specialistet vetem me TEC me qymyr te Durresit do te rritet temperature e ujit pereth me 8 grade. Mendoni se cmund te ndodh me faunen ujore, apo me floren dhe faunen pereth, me turizmin etj.Ky eshte nje tregues se ne ecim ne drejtim te kundert me rrymen boterore. Edhe ne vendin tone eksiston dikush qe thote se duhet te adresojme impenjimin tone ne mbrojtje te klimes dhe ambjentit. Kriza aktuale energjetike ka krijuar prej 15-20 vjetesh nje makh te tille ndaj te cilit institucionet tona nuk kane qene ne gjendje te reagojne ne menyre efikase. Ne kete rast mendoj se ashtu sic u shfrytezua si avantazh prapambetja dhe fakti qe tregu yne financiar ishte i paintegruar per te minimizuar efektet e krizes financiare ne vendin tone, po ashtu edhe sistemi jo i zhvilluar energjetik, duhet perdorur si pike force per ta orientuar ne rrugen e duhur ecjen e trasformimit te energjise drejt eficences dhe fondeve te rinovueshme.Nuk mund te perserisim te njejtat gabime, sepse ne se riadresojme nje pergjigje te papershtateshme do te gjendemi ne nje situate dramatikisht kompromentuese.
Ky kercenim eshte ende i evitueshem: eshte e nevojeshme te ndryshojme menyren e te prodhuarit, te te jetuarit, te levizjes. Trasformimi energjetik per te cilin flasim do te ndryshonte jeten tone te perditeshme. Ne nje ambjent me emission te ulet karboni jeta behet me e kendeshme, me e pershtateshme dhe me avantazhe te dukeshme edhe ne planin shendetesor.
Duhet te adresojme dhe mbrojme investimin tone drejt sektoreve ne ekspansion sic jane edhe ato ne sektorin e turizmit, te cilat ne kuadrin e aventures se re energjetike, rrezikojne te hidhen ne ere, duke shkaktuar per qytetaret shqiptar se dyti nje efekt negative ekonomik te ngjashem me ate te piramidave. Per kete eshte i nevojeshem nje konsesnsus i cili vazhdon te mbetet ende larg dhe politikanet, pa i ndare ne te djathte apo te majte, rrezikojne t’a realizojne. Por une mendoj se konsensusi me i rendesishem eshte ai qe duhet arritur me qytetarin.
Ekonomia e gjelber duhet te shihet si nje mundesi progresi edhe per vendin tone. Politika ambjentale e presidentit Obama do te prodhoj ne USA 5 milion vende pune nepermjet investimit prej 150 miliard dollaresh ne kursimin energjetik dhe ne fonde te rinovueshme. Ne programet e partive kryesore konkurruese ne Shqiperi synohet nje shifer qe varion nga 100 -197 mije te punesuar te rinj, pa i specifikuar se cfare lidhja kane keto vende pune me ekonomine e gjelber apo se cilat jane fondet te cilat do te impenjohen ne kete proces. Me impenjim global jane vendosur rregulla te pergjitheshme ambjentale, qe nuk ngushtojne vende te vecanta, por percaktojne nje kufi brenda te cilit duhet te leviz cdo vend duke vleresuar potencialet e territorit perkates(Protokolli i Kyotos ne nivel global, vendimet e UE).
Ne megjithese aspirojme Europen nuk i respektojme keto rregulla, perdndryshe ajo qe eshte e ndaluar ne Itali nuk ka pse te jete e lejuar ne Shqiperi. Me sa duket ne keto vite jemi perqendruar me shume ne nivelin sasior se sa ne ate cilesor. Duhet te rindertojme ekuacionin dhe te rivendosim ne qender te veprimtarise tone individin dhe nevojat e tij.
Ekonomia jone mund te rilancohet vetem ne se do te vendosen disa rregulla te detyruesheme teper te domosdoshme. Keto rregullat do t’i sintetizoja me termin, qe sot eshte kthyer ne mode: ekonomia sociale e tregut. Nje model ne te cilin ekonomia, etika dhe e drejta nuk shihen si aspekt ne kundershtim midis tyre. Rasti i ndotjes se plazhit te Sodes tregoi se kemi nevoje per rregulla juridike ne gjendje te mbrojne interesin e pergjitheshem. Eshte detyre e shtetit te ndertoj nje kuader institucional dhe juridik te pershtatshem, brenda te cilit kufizohet tregu. Detyra e qeverise se ardheshme eshte qe t’i rijapi trasparence procesit dhe te vendosi ne moto nje mekanizem virtuoz, i cili vertitet rreth parimit te reciprocitetit, i cili i jep mundesi te pervecmeve te organizohen per t’iu dhene pergjigje nevojave te te gjitheve. Behet fjale per nje model social, por mbi te gjitha per nje model ekonomik. i njejti qe ka dhene mundesi Italise fqinje, nje vendi qe megjithese nuk posedon pasuri natyrore, te behet nje nga fuqite me te industrializuara ne bote.
Edhe vendi yne ka ne vetvete force per ta realizuar trasformimin. Ne kemi kuptuar te investojme ne pune. Eshte i nevojeshem ndryshimi i optikes. Eshte pare qe duhet kaluar nga sasia ne cilesi. Pare ne kete optike politikat ambjentale nuk i shoh ne sensin e ngushte, por si nje rikualifikim komplesiv i ekonomise sone, te dijes, te kerkimit dhe te cilesise, per rrjedhoje nje ecje drejt zhvillimit. Ne kemi nevoje per nje prezence te ekonomise se lidhur me territorin e cila eshte nje burim i madh. Ekonomia eshte e forte ne se prodhon mireqenie per komunitetin. Do te jemi me te forte ne se kuptojme se sfida e perbashket eshte celesi i konkurrueshmerise. Sot sfide unike globale eshte sfida e mjedisit. Kjo duhet te jete edhe sfida jone. Pikerisht ketu duhet te fokusohemi per te mbrojtur te ardhmen tone dhe te brezave qe do te vine.

Luiza Hoxhaj
10.06.2009

Ky shkrim eshte botuar ne gazeten Libertas dt 14.06.2009 rubrika opinion me titull Shkaterrimi i mjedisit, nje mundesi e humbur per zhvillim Nga Luiza Hoxhaj